Nikita falt ned i dyp fjellsprekk

Lørdag 29.oktober var Ottar i Puntadalen med Tess og Nikita, for å sjekke terrenget til Reisaprøven. Det var en praktfull dag med sol og nesten sommertemperatur. Det var brukbart med fugl og hundene hadde flere fuglarbeider. I en alder av 11 år holder Nikita seg veldig bra og de færreste gjetter at hun er så gammel. Hun har fortsatt et meget godt søk og et veldig lett løpesett.

Når de var inne ved tverrbekken, hvor jaktprøvepartiene vanligvis snur snudde også Ottar med hundene. Nikita hadde holdt fin kontakt hele dagen. Plutselig er hun borte og som så ofte før tenker man at her er det en stand et sted i tette skerrien. Etter å ha prøvd å finne henne ei god stund begynner Ottar å tenke at her må det gåes litt lengre ned og litt lengre ut. Plutselig høres svake bjeff i det fjerne og så regner Ottar med at ja nå leter hun etter Ottar og Tess. Han roper og kan tydelig høre at Nikita svarer. Bjeffinga begynner å høres intens og gneldrende. Lyden kommer fra ei sprekk i fjellet, ei sprekk som vi lenge har vist om, og der nede ligger sitter Nikita på ei steinhylle under en større stein. Nedenfor henne igjen er det enda et par meter og en bunn med kvasse steiner. Det er lyd i henne og hun ser ikke synlig skadd ut. Fallet ned dit må ha vært mellom 6 og 7 meter i fritt fall. Det er helt tydelig at hun må ha falt rett ned på den første steinen, for så å ha ramlet ned til neste hylle.

Der var ikke mulig å komme seg ned uten selv å risikere livet, uten sikring. Heldigvis hadde Ottar med mobilen og det var dekning nært fjellsprekken. Han ringte jaktkompisene Knut Larsen og Sigleif Pedersen. De fikk tak i klatreutstyr og bare noen timer etterpå var de der på plass, etter en skikkelig jegermarsj. Ottar tente et skikkelig røykbål for å markere hvor de skulle gå.

De hadde det litt travelt med tanke på mørket som snart senket seg. Sikring av tau og Ottar kom seg raskt i klatreselen. Sigleif og Knut firte Ottar ned til Nikita og fikk løftet henne opp fra første avsats. Den steinen hun satt under raste nesten ned på henne, for den var løs. Nikita så forbausende hel ut. Ikke kom det en lyd ut av henne da Ottar tok henne i nakkeskinnet og løftet henne fram (vanligvis hyler hun bare du tenker å ta i henne). Turen de neste seks meterene gikk greit. Hun satt som ei dronning i fanget og vel oppe kunne vi konstatere at hun ikke hadde knekt noe. Hun hadde bare fått seg en usannsynlig omgang med juling. Vel oppe så det ut som om hun bare koste seg og det så ikke ut som om hun hadde noen men av den store nedturen.

Hadde hun landet på noen annen måte en den måten hun må ha landet på hadde hun vært stein død i dag. Hadde Ottar ikke gått og leitet og funnet henne der hadde hun neppe vært i live nå.

Dette stuntet til Nikita må nok betegnes som det mest spektakulære hun har gjort så langt. Vi hadde griseflaks denne gangen. En takk til Sigleif, Knut og Odd som lånte oss klatreutstyr.