Marerittet som endte godt!

Der de var er det store skogsområder og en liten bygd. Det er langt i mellom hus. Ottar og Christian leita hele dagen, men ingen Sarah var å finne.

Alle vi hjemme ble engstelig. Sarah som nå er 8 år er en hund vi er veldig glad i, og sønnen vår bruker å ta henne med på løpeturene sine. Vi har en gang mistet Sarah før, men det var snakk om noen timer. Derfor var vi bra sikker på at Ottar ville finne henne snart. Men jo seinere det ble på dagen, jo verre ble det. Jeg begynte å tenke på om ulven hadde tatt henne, eller om hun lå skadet en plass.

Seint på kvelden la Ottar ut noen klær som hun kunne legge seg på, der hvor bilen hadde stått. I tilegg varslet Ottar lensmannen og flere av folkene i bygda.

Dagen etter startet Ottar tidlig med leitinga, han fikk etterhvert beskjed om at Sarah var observert ved et hus og en hytte. Sarah var ikke å se når Ottar kom dit.  Ottar leita hele dagen uten å se og høre mere.

Lørdagen fortsatte likedan, ingen hadde sett henne, men hele bygda var på utsikt etter henne. Søndagsmorgen ble Sarah observert ved et hus, Ottar, Christian, Sigleif og Knut Ivar dro dit, men da var hun ikke der lengere. Etter en time var hun på ny observert og da i bygda ved skolen. Der fikk et svensk par tak i henne. Så etter tre døgn var hun endelig kommet til rette. Det var  stor glede både her hjemme og i Sverige.

Vi har hørt om andre som har mistet hundene sine over flere dager, men vi hadde aldri opplevd dette selv før. Det er en forferdelig opplevelse og man er redd for at de blir borte for alltid. Heldigvis endte dette godt. Takk til alle som har stilt opp i leitinga og vist omtanke for oss.:-)